Jeg har surfet rundt i WordPress og lest mange forskjellige blogger. En av disse var Erfaringsbloggen og omhandlet Bjarne Håkon Hansen`s ruspolitikk og det å være pårørende til en rusavhengig. Ja det var ett slag i fjeset. Jeg som tidligere rusavhengig, som har funnet en ny måte å leve på, følte at jeg kanskje aldri vil bli akseptert som ett menneske. Og bare ett menneske. Kanskje årene med rusmisbruk alltid vil henge med meg. At de verken kan akseptere at jeg har vandret rundt med “knekk i knærne” (direkte sitert), og at jeg helst ikke skulle vært til. Jeg tok meg veldig nær av det, selv om jeg forstår bitterheten og håpløsheten de nok sitter inne med. Det er ingen hemmelighet at en rusmisbruker i en familie vil få mere oppmerksomhet, men jeg lover, den er sjelden av positiv karakter. Så søsken som står på siden og kanskje ikke blir sett i den grad de ønsker, jeg skjønner dere. Men prøv også å skjønne oss. Vi som rusavhengig, er ikke de foreldrene skryter av. Vi er aldri håpet de har.
Men for å snakke litt om meg selv og de erfaringene jeg har gjort meg som rusmisbruker..
Jeg begynte som 14 åring, kanskje synes jeg det var litt tøft til å begynne med, eller kanskje trengte jeg nettopp å rømme fra hverdagen som på den tiden var ganske så traumatisk. Jeg hadde lært meg å skjule skuffelser, sårende ord, og følelser gjorde meg ikke sterk i mine øyne. Hvis noen, foreldre, lærere eller venner hadde forventninger til meg følte jeg meg dårlig for da måtte jeg prestere. Og for meg holdt det ikke å være bra. Jeg måtte være best. Og det sier seg selv, jeg kunne ikke alltid være det. Skuffelsen var stor ved tap. Etter hvert som jeg ble eldre, var det å skjule følelser noe av det viktigste jeg gjorde. Men de er der, hvor mye du enn ønsker de av veie. Så det å ruse meg ble en lettvint løsning. Lite ante jeg at det jeg hadde lest og hørt om på skoler om narkotika var sant. Men i førsten har det ikke så mye med stoff å gjøre. Det handler om å være der hvor du er akseptert for den du er. Og det eneste vi har felles er rusen. Det er nemlig det å bryte opp fra det stedet der du er akseptert til det å være en outsider. Det er nettopp det som får meg til å reagere på hva jeg leser i erfaringsbloggen. At som rusmisbruker er du ei kvise på samfunnets runde ræv og livet hadde vært mye bedre uten. Så lite jeg enn liker å lese dette, så kan jeg forstå. Jeg kan forstå at det har vært opprivende for de pårørende. Men uansett hvor mye selvforskyldt man kan kalle ett rusmisbruk, så er det ikke så lett for oss heller. Vi er mennesker med følelser, samvittighet(til tross for at mange ikke tror det) og lengsel. Lengsel etter å ha ett godt liv, ett A4 liv som dere. Vi ønsker oss ikke luksusferier, hytte ved sjøen, stor villa i Holmenkollåsen. Det eneste jeg ønsket meg på ett viss tidspunkt i livet var noen som var glad i meg og så meg og ønsket om å komme ut av det helvete. Ja ett sant helvete er det virkelig. Vi skuffer våre nærmeste, vi lyver og bedrar fordi vi har kommet til en avhengighet vi ikke viste var mulig før vi kjente det på kroppen.
I dag går jeg i ett anonymt felleskap hvor vi prater om disse tingene. Fordi vi vet at disse tingene kan dere, ikke-rusavhengig forstå. Men det finnes åpne møter, som dere kanskje hadde hatt nytte av å gå på. Hvis dere skal fighte vår kamp, trenger dere innsikt i hva ett liv som rusmisbruker går ut på. Nykter eller ei. Legger ut en link her hvor dere kan finne tid/sted og informasjon NA Norge.
Jeg håper ikke at dette blir tatt ille opp, at dere føler at jeg bagateliserer deres følelser. Jeg vil bare gjøre ett forsøk på å forklare at vi er ikke onde, vi gjør ikke dette for å jævles dere. For å forklare litt om hva som må tilførvi forstår at vi har ett problem: Vi treffe bunnen med ett brak og helst bør vi omtrent ligge 10 fot under før vi greier å gjøre noe med problemet. Og for å støtte saken deres mot Bjarne Håkon Hansens ruspolitikk, så er det noe av det mest latterligste forslaget en politiker har kommet med.
Hvordan kan man kurere sykdommen rusavhengighet med rusmidler? Kurerer man en alkoholiker med blå resept på Polet? Vi har i dag Metadon eller subotex. Gjør det sin nytte? Det sies at Metadon er ett stoff som ikke er bra for kroppen, altså sterkt nedbrytende. At heroin ikke gjør så stor skade som Metadon. Den kjøper jeg. Men hvilken garanti har vi for at ikke rusmisbrukeren går til LAR og får sin daglige dose, for så å ha en avtale med dealeren på hjørnet? Ingen. Da har man mistet det eneste kontroll systemet man har i dag, urinprøvene.
Jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne ruspolitikken i Norge. Her legger vi ned den ene institusjonen etter den andre, innfører ritalin og metadon som er behandlingsmåte. Det er ikke mindre enn ett år siden Buskerud mistet sin eneste institusjon med total avhold. I dag står vi igjen med kun statlige institusjoner, behandlingsformen er rusmidler.
Mitt håp er at noen våkner opp og setter krav til rusmisbrukeren. Vil man få ett bedre liv, ja da må man kjempe for det. Og man må være avholden fra alle rusmidler. Man må ta ett skikkelig oppgjør med seg selv og med andre man har gjort vondt eller skadet på ett eller abbet tidspunkt av sin rus karriere. Så hjelp rusmisbrukeren til å oppnå et verdig liv! Hjelp oss med behandlingsplasser!
For meg, en rusfri rusavhengig, jeg har aldri hatt det bedre enn nå. Jeg har problemer på lik linje som alle andre mennesker, men jeg lever, hver dag. jeg er tilstede. Jeg er hovedpersonen i mitt eget liv! Og jeg tar en dag av gangen!
BARE FOR I DAG!
I dag har jeg fått en god nyhet. Eks mannen min er klar for å gå i familie terapi for å få samarbeidet til å fungere. Noe jeg er skikkelig glad for. Det siste året har vært en tøff tid, med mange kamper å kjempe. Jeg kom veldig uforberedt opp i alt sammen, da han flyttet sammen med den nye kjæresten sin så raskt. I tilegg til dette var det mange løgner fra hans kant, noe han antageligvis gjorde for å skåne meg. Men han måtte jo skjønne at jeg kom til å finne det ut en eller annen gang… Kanskje på tide å legge det bak seg og gå videre og greie å gjøre det beste for barna.
Men ungene kan få det bra! Og det er det som betyr noe!
Dagen i dag har gått med til jobb, møter og middag med en venninne. Jeg er skikkelig sliten! Egentlig har jeg bare mest lyst å sette med ned å hylgrine! Ikke fordi jeg er sliten, men fordi alt virker så meningsløst til tider. At jeg savner mannen min gjør ikke ting så mye bedre. Heller ikke at han har fått ny samboer og det ser ut til å gå bra. Jeg kjenner det stikker langt inni meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å ta det med ett smil og legge forholdet vi hadde bak meg. Riktig nok har det gått lang tid, og normalt sett skulle jeg greie å legge det bak meg. Men vi har unger sammen. Det er kanskje det som gjør det så vanskelig? Nå har vi ungene en uke hver, og det føles som en bit som har blitt tatt fra meg. Jeg tenker også mye på hvordan dette er for ungene, de sliter nok mere enn vi vet. De sier ikke stort om det, men jeg ser at de er i konflikt med seg selv. Akkurat som de føler at de må velge side. Jeg prøver å snakke med eks mannen min om det, men han virker ikke villig til å se det. Så etter uken hos far spør jeg gjerne hva de har gjort og om de har hatt det koselig. Prøver med oppmuntrende stemme å få de til å føle at alt er lov å prate om her. Men etter hva jeg forstår prater de ikke så mye om hva de gjør her hos pappan sin. Så akkurat nå føles ting helt jævlig, rett og slett. For alt trygt er borte både for dem og for meg. Men det blir nok bedre etter hvert som vi blir vant til å leve sånn… Men akkurat nå hater jeg henne! Den nye samboeren!