Dagen i dag har gått med til jobb, møter og middag med en venninne. Jeg er skikkelig sliten! Egentlig har jeg bare mest lyst å sette med ned å hylgrine! Ikke fordi jeg er sliten, men fordi alt virker så meningsløst til tider. At jeg savner mannen min gjør ikke ting så mye bedre. Heller ikke at han har fått ny samboer og det ser ut til å gå bra. Jeg kjenner det stikker langt inni meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å ta det med ett smil og legge forholdet vi hadde bak meg. Riktig nok har det gått lang tid, og normalt sett skulle jeg greie å legge det bak meg. Men vi har unger sammen. Det er kanskje det som gjør det så vanskelig? Nå har vi ungene en uke hver, og det føles som en bit som har blitt tatt fra meg. Jeg tenker også mye på hvordan dette er for ungene, de sliter nok mere enn vi vet. De sier ikke stort om det, men jeg ser at de er i konflikt med seg selv. Akkurat som de føler at de må velge side. Jeg prøver å snakke med eks mannen min om det, men han virker ikke villig til å se det. Så etter uken hos far spør jeg gjerne hva de har gjort og om de har hatt det koselig. Prøver med oppmuntrende stemme å få de til å føle at alt er lov å prate om her. Men etter hva jeg forstår prater de ikke så mye om hva de gjør her hos pappan sin. Så akkurat nå føles ting helt jævlig, rett og slett. For alt trygt er borte både for dem og for meg. Men det blir nok bedre etter hvert som vi blir vant til å leve sånn… Men akkurat nå hater jeg henne! Den nye samboeren!
Regner med at denne bloggen blir av følelsesmessig karakter. Kanskje jeg greier å skrive meg ut av denne tilstanden? Ja, ingenting hadde vært bedre!
