Jeg har truffet en fyr den siste tiden, det vil si jeg har truffet han siden slutten av juli. En kjekk gutt. Gutt, fordi han har dette barnslige guttetrekket over seg. Første gang jeg traff var tanken at han minnet litt om James Dean, sånn gutt om du forstår? Vel, jeg faller jo for denne typen gutter så… Bankers 
Problemet er at han sliter med det problemet jeg har jobbet med i noen år nå. Rus. Men for han er problemet så mye større enn hvordan jeg hadde det. Rusen har gjort at han har havnet i en depresjon, i tillegg til angst. En vanlig diagnose blant rusmisbrukere.
Hadde jeg vist dette når jeg traff han, hadde jeg nok bakket ut på et langt tidligere tidspunkt. Men noe fikk meg til å bli når det kom fram. Kanskje hans ærlighet rundt det.
Det hadde ikke gått så altfor mange uker før mistanken begynte å gjøre seg gjeldende, men det er vanskelig å spørre. Siden min fortid heller ikke var tatt opp.
Som regel så har jeg disse antennene som sier i fra. Noe jeg slett ikke været med en gang.
Det har jo nå gått tre måneder og han holder seg ganske bra. Jeg tar sterk avstand fra han de gangene jeg vet at han er ruset. Han kommer aldri hit da, men jeg føler det om vi prates på telefonen. Med all min erfaring og overtalelse prøver jeg å få han inn på et NA møte. Men han er sta og med den sosiale angsten han har er det vanskelig. Det går nesten ikke èn dag uten at jeg tenker at jeg burde trekke meg ut og gå en annen vei. Men jeg gjør det ikke. Han har begynt å bety noe. Til tross for at det ikke har skjedd mye mellom oss enda. Vi er på dating stadiet fortsatt.
Jeg ønsker så mye for han. Problemet er at han ønsker ikke så mye selv. Han liker ikke oppturer fordi da vet han at nedturen kommer. Maken til pessimist… Livredd for å begi seg inn i et forhold med meg, fordi jeg ikke aksepterer rus og fordi om han bruker vil jeg forsvinne. Istedet for å la seg rive med i følelsene fordi det føles godt, lar han være fordi det snart vil være vondt.
Dette er kanskje hva jeg trenger minst akkurat nå. Har brukt noen år på å bygge opp livet og komme tilbake til samfunnet. Med han blir veien mye tyngre, fordi jeg delevis må slepe han etter meg… Ser du bildet?
Likevel, mellom han og meg bygges det nå en relasjon i form av ærlighet, respekt og gryende kjærlighet. Han trenger meg og jeg trenger han. Han er den som har tid til å lytte når jeg er oppgitt, sliten og skuffet. Han lytter når jeg har høye tanker om livet, er oppspilt og lykkelig. Han er den jeg kan sitte timesvis med på telefonen om kvelden. Han er den som kommer når jeg trenger han.
Så på tre måneder så har han rukket å bli den voksenpersonen jeg er mest knyttet til.
Og han er et løst anker….
