Det er nok en gang lenge siden jeg har skrevet her på bloggen. I dag da jeg logget på lå det en kommentar fra en journalist som ønsket å lage en story om livet mitt som rusavhengig. Jeg har ikke gjort meg opp noen mening enda. Det er ikke noe liv jeg er så fryktelig stolt av. Men kan likevel ikke være annet enn stolt over jobben jeg har gjort med meg selv. De fleste rundt meg, både på jobb, skole og i nærmiljøet vet hva jeg har vært. I dag kan jeg stå med rak rygg og kikke de inn i øynene. For noen år siden ville jeg stått med “Kongsbergknekken” i bena og bare skimte dem mellom tåken, vel vitende om at jeg burde senke blikket. Noe annet er det å være offentlig om det. Barna mine blant annet, vet ikke hva jeg gjorde. Jeg var bare syk og måtte være på sykehuset. Det er hva de tror. Fortsatt!
Mitt høyeste ønske er å kunne hjelpe andre som er der hvor jeg var. Men med dagens rusbehandling kan jeg skyte en hvit pil etter det. Jeg var heldig! Jeg kom i behandling et sted hvor de jobbet med totalavhold. Den eneste måten å behandle en rusmisbruker på. Men etter at alle institusjonene er lagt under sykehusene har metadon og subutex blitt en stor del av behandlingen. Effektivt for behandlingskøene, men lite respektfult i forhold til de som ønsker å leve et liv uten rusmidler. Likevel kan jeg se for meg at livet blir lettere med statsubsidiert dop. Lettere enn livet på gata.
Men hva kan jeg gjøre?
Bare noen tanker før jeg kryper under dyna mi..
Jeg får tenke grundig over det!
