Jeg våknet av at solen tittet inn vinduet og av barnelatteren fra stuen. Fra sengen kunne jeg se at fjellet lå der og badet i solskinn. Klokken var bare 9. Det var ferie. Vinterferie. Jeg rullet rundt i sengen for å ikke få solen i øynene. Nå hadde jeg sengen helt for meg selv. Det var ikke første gangen jeg kjente smerte ved den tanken. Gud bedre hvor jeg hatet det. Du skulle ha ligget her ved siden min, når jeg snudde meg skulle jeg ha kjent armen din rundt meg og lukten fra deg. Det er seks år siden vi gikk fra hverandre, men savnet er like stort i dag som den gangen.
Jeg setter meg opp i sengen og titter nok en gang ut på fjellets hvite vidder. Prøver å se gleden i en ny dag. På stolen ved siden av sengen ligger morgenkåpen og jeg strekker meg etter den, med sakte bevegelser setter jeg benene i gulvet. Kjenner det trekker langs gulvet og tenker at jeg bør få tettet lafteknutene. ”Mamma” roper det fra stuen. Jeg har slengt morgenkåpen rundt meg og tøflene på bena. ”Mamma, jeg er sulten!” roper minstejenta og da jeg kommer ut i stuen kommer hun løpende og slenger seg rundt halsen min. ”Kan vi ha egg og bacon?” spør hun mens øynene hennes lyser spent mot meg. Jeg smiler og hvisker at selvfølgelig kan vi det. Dermed hopper hun ned på gulvet og løper mot søsteren sin. ”Vi skal ha egg og bacon, Lene! Vi får det!” Lene er to år eldre, snart elleve år. Hun kaster med håret. ”Jeg er ikke døv asså”. Jeg smiler litt. Barna mine. Barna hans. Våre barn som vi har hver vår uke. Vi mister de halvparten av tiden. Dager vi aldri vil få igjen. Jeg prøver med et smil og med en påtatt glad stemme. ”God morgen, jenter!” De smiler begge to og ønsker meg en god morgen tilbake. Lurer på om de merker tristheten jeg har i meg? Jeg håper ikke det.
Jeg tusler ut på kjøkkenet og setter over kaffen mens jeg finner frem det vi trenger. Deretter rekker jeg en rask dusj før vi tar fatt på frokosten. Trine sitter allerede ved bordet og skravler i ett sett. Alt fra hva som skjedde på skolen i forrige uke til tv program. Lene sitter med ansiktet i hendene og himler med øynene. De er to vidt forskjellige jenter. Trine er den som alltid ler og sprer glede og smil overalt hvor hun går, mens Lene er den som tenker og grunner på det meste. Hun er den mørke som jeg mange ganger lurer på hva tenker. Jeg smiler til henne, hun titter opp og vet at jeg skjønner at hun synes det er slitsomt. Med et blunk forteller jeg henne at vi må ha tålmodighet til å høre på lille Trine, som ikke engang har merket at vi har en felles forståelse. Da smiler Lene.
Etter frokosten gjør vi oss klar til dagens skitur. Trine smører sine egne ski for første gang med god hjelp fra Lene. Jeg stopper et øyeblikk for å beundre jentene mine. Stolt ser jeg på hvordan samarbeidet fungerer. Takknemlig for at nettopp jeg fikk være der å se hvordan hun stolt viser frem hvordan hun smører. Da hun er ferdig tilbyr hun seg å smøre Lene sine ski også. Hun takker nei for hun vil også gjerne vise at hun kan. Da de er ferdige spenner vi for skiene og i klassisk stil entrer vi viddene, solkledde og hvite. Den blå himmelen speiler seg i sneen. Det er så vakkert her ute og frihet beskriver følelsen jeg sitter igjen med. Vi følger skisporene og jentene leker at de er med i de Olympiske Leker. ”Fritt for å være Marit Bjørgen!” ”Nei, jeg vil!” Jeg hører de småkrangler og konkurrer. Tankene mine går av seg selv. Alltid i slike anledninger som har med ungene å gjøre, glede eller sorg er det han jeg ønsket hadde vært her og delt det med meg. Noen ganger blir jeg sint på meg selv. Han deler disse øyeblikkene med en annen. Jeg må slutte å gå i fortiden, det er over. Hvorfor kan jeg ikke skjønne dette? Jo, jeg skjønner, men hjertet mitt har aldri følt det sånn. Vi ble skilt på grunn av meg. Jeg greide ikke slutte med å slanke meg. Det tok helt av. Det stoppet på 41.3 kg og derfra var det en lang vei opp og tilbake til livet. Halvt død, halvt levende viste jeg at jeg fortsatt elsket han til tross for at alt som hadde rent i den elven var sølevann. Vi fikk aldri en skikkelig slutt, aldri et brudd som ble pratet om og jeg var ikke tilstede følelsesmessig. Hvordan han hadde det i bruddet har jeg aldri fått være en del av heller. Den lange veien gikk vi hver for oss og jeg tror at også han var ganske ensom i bruddet. Jeg gikk langsomt lenger og lenger inn i meg selv. Tapet var så stort at jeg viste ikke hvordan jeg skulle takle det på en sunn måte. Årene har gått og terapi for meg selv har vært en del av hverdagen. I hver ting har det vært minner og jeg har bearbeidet de sakte men sikkert. Jeg er frisk i dag fra slankehysteriet og alt som fulgte med det. Men det ødela forholdet til mannen min og det ser ut som vi aldri får en skikkelig avslutning på det. Det at han ikke ønsker prate om det kan jeg forstå. Det er vondt for han også og han har gått videre. Jeg stoppet opp i sorgprosessen og det tok mange år før jeg tok tak i det. Håpet om at ting en gang kunne ordne seg har jeg opprettholdt alt for lenge, jeg kan ikke en gang nå se for meg å aldri være sammen med han igjen. Disse tankene tar aldri slutt, tenkte jeg. Jeg samler meg før tårene kommer. Ungene har ikke merket at jeg går i mine egne tanker. De har nå gått over til skøyting og latteren til Trine høres over det hele, mens hun går for fulle mugger og hiver seg ned over et selvoppnevnt mål. ”Det er ikke mål da vet du!” hører jeg Lene skriker etter henne. Søskenkjærlighet, jeg smiler for meg selv. De kan ikke være i samme hus uten å krangle, men er èn av de borte så kjeder den andre seg. Det er vel sånn det skal være tenker jeg. Turen begynner å nærme seg slutten, vi er på vei tilbake til hytta og solveggen hvor jeg serverer kakao og appelsin. De er slitne og røde i ansiktet etter vinden som har bitt seg fast i kinnene. Da solen går ned går vi inn å lager middag hvor alle hjelper til. Da smaker det ekstra godt. Deretter setter vi oss foran tv’n og ser på Olympiske Leker. Igjen ser jeg drømmen i øynene på jentene. Kanskje de en gang skal vinne gull! Husker meg selv på den alderen. Den gangen var det Berit Aunli, Britt Pettersen og Annette Bø som gjaldt!
Drømmer, de gjelder for alle i alle aldere. De bare endrer seg. Men alltid følger det med et ønske og et håp. Om man holder på drømmen kan man èn gang nå dit, men ofte slipper man de for en annen eller man rett og slett ser slaget tapt. Noen ganger med følelsen av å ha mistet en del av seg selv. Drømmer er drømmer… Håp er stort og kan holde liv i drømmen på tross av at alt annet taler i mot. Hva gjør at man ikke slipper taket i drømmen? Er ønsket så stort og hva mister man om man slutter å tro på drømmen? Man mister håpet… Og håpet er tross alt det man har.
Tro, håp og kjærlighet. Disse tre ordene har flere betydninger for meg. Mister jeg troen så mister jeg håpet. Mister jeg håpet da mister jeg kjærligheten. Og hvem vet hva jeg mister da?
