Hvordan skal man kunne legge fortiden bak seg når en person fra fortiden har en stor plass i nåtid og fremtid? Det er et spørsmål jeg stiler meg selv veldig ofte, men også et spørsmål jeg aldri helt ser ut til å få svaret på. Joda, man må bare legge det bak seg, er for det meste det svaret jeg får. Tiden leger alle sår. Men kan man angi sånn cirka tid? For nå har det gått 6 år og jeg er fremdeles i den store sorgfasen og greier ikke helt å se at den skal ta slutt med det første.
Det var en gang noen som kalte oss for tvilingsjeler. Og når jeg tenker etter så har jeg faktisk møtt to menn jeg anser for akkurat det. Og det er jo ganske tragisk at den første døde fra meg, mens den andre har jeg mistet på samme grunnlag som den andre. Lurer på om det finnes flere av disse såkalte tvillingsjeer der ute? Ellers ser det ut for meg som at livet blir ganske så ensomt fremover. Jeg prøver å tenke på hva jeg kan engasjere meg i fremover, sånn at livet igjen blir meningsfylt. Jobben min er et alternativ. Jeg jobber med ungdom med autisme. Likevel kan jeg ikke helt se for meg at jobben skal bli den delen av livet som gir mest mening, bortsett fra ungene mine da. Hva slags plan er det fra høyere makter? Er det en straff fordi jeg har gjort mennesker rundt meg vondt med mitt misbruk? At slankingen skulle ta fokuset bort fra familien slik at jeg begynte å bruke amfetamin, gjør meg vondt. Jeg vet at jeg ikke kan få det ugjort, og jeg prøver av hele meg å gjøre gode ting for de jeg såret. Men det er kanskje ikke godt nok. Det holder i alle fall ikke. Barna har funnet tryggheten igjen, de stoler på at jeg er der og aldri vil bli borte igjen. Men eksmannen min hater meg. Og jeg forstår han. Jeg ødela alt. Vi elsket hverandre, men jeg kjørte alt i grøfta. Hvordan kan jeg forvente at han tilgir? Spesielt når jeg ikke kan tilgi meg selv. Alt dette er et stort sår inni meg. Det verker og forbitrer livet mitt. Jeg forkaster et hvert nytt forhold som kan stå på trappene. Følelsesmessig er jeg fremdeles hos familien min, den familien jeg har mistet. Så fortiden min ser ut til å ligge langt inn i fremtiden, og nåtiden ber meg om å ta et oppgjør. Så jeg prøver å prate med han, prøver å finne en forståelse. Jeg for han og han for meg. Men han stritter i mot. Han har funnet en ny og jeg antar han ser på det som et svik mot henne om han tar et oppgjør med meg. Men for meg handler det om å kunne gå videre. Selvfølgelig savner jeg han og hver ting jeg gjør sammen med ungene ønsker jeg å dele med han. Hver spesielle hendelse jeg opplever enten det er av glede eller sorg, så er det han som dukker opp i tankene mine. Men om vi begge kunne ha funnet igjen styrken vi hadde av å ha hverandre, men på det vennskapelige planet, ville ting vært mye bedre. I alle fall for ungene. Kjemien mellom oss finnes fremdeles. I små glimt viser den oss hva vi engang hadde. For meg er det en påminnelse på hva jeg gjorde den gangen, men også et tegn på at hvis vi begge gjør en innsats kan vi være en ressurs for ungene våre. Men jeg skjønner at det er vanskelig for han. I fortvilelse har han sikkert sagt mange stygge ting til familien, som knapt nok hilser på meg. Og det å kunne innrømme at jeg faktisk har skjerpet meg og kommet videre i livet er sikkert ikke greit. Vi har hatt mange fighter og jeg regner med at jeg er syndebukken uansett hva det har vært. Store deler har jeg vel også vært det. Merkelig hvordan livet egentlig har formet meg. Jeg har alltid vært ”Det sorte får”. Det er noe jeg lever med. Men nå ønsker jeg å være noe annet. Men igjen innhenter fortiden meg.. Så hva skal jeg gjøre? Jeg står litt utenfor meg selv om dagen. Så godt det hadde vært om jeg kunne starte på nytt, et annet sted hvor ingen kjente meg eller fortiden min. Men det er å flykte fra alt og det har jeg ikke tenkt til å gjøre. Så nå må jeg snu det. Jeg vil være den som har snudd livet og gjort det til noe positivt. Jeg vet bare ikke hvordan. Det å ha vært i behandling gjør at jeg analyserer livet, adferd og tar ikke alt for gitt lenger. Jeg er takknemlig for barna mine, vennene mine, jobben min og alt som følger med. Det har vært en lang vei, nesten så jeg ikke kunne se noen ende på det. Som ved første tanke allerede var dødsdømt, uoppnåelig. Men hva jeg har lært på veien er å aldri, aldri gi opp. At hvis man jobber for det, er ærlig og gjør ting som kommer fra hjertet, er det fortsatt en lang vei, men likevel ikke håpløst. Mange har møtt meg med skepsis, undrende hvor lenge dette vil vare. Og det er greit, for hvem ville ikke? Andre møter meg med fordommer, og kan jeg si noe på det? Likevel oppi alt dette har det vunnet frem en slags respekt, til og med vennskap. Ved å være den jeg er.. Den jeg har blitt ettersom livet har formet meg. Hvis folk spør, så får de et ærlig svar.
Jeg var på et foreldremøte her forleden hvor ikke så mange kjente meg. De husket den sykelig tynne jenta som var dratt i ansiktet og bar tydelig preg av et hardt liv. Den dagen møtte de en litt fyldig, sjenert dame som påtok seg ansvaret som klassekontakt. På tide at de får kjenne meg. På tide at noen i det hele tatt får kjenne meg. Jeg har tross alt levd et liv bak tusen masker. Noen ganger lurer jeg på om jeg kjenner meg selv. Livet har langt fra vært en dans på røde roser, og mitt forsvar har vært angrep. Kasteball i et system som ikke fungerte, tapet av mennesker som jeg mistet på veien. Mor, besteforeldre, kjærester og til slutt hele familien. Jeg distanserte meg fra meg selv og mine følelser. Og ved å reise i behandling som 33 åring var jeg nødt til å finne ut hvem jeg var og hva jeg ønsket. Mitt høyeste ønske var familien min. Det står fortsatt som første prioritering. Og jeg har til dels greid det. Det står igjen to mennesker for å gjøre livet komplett. Min eldste datter og eksmannen min. Eldste jenta er på vei, men hun er stor og kommer nok aldri til å bo hos meg mer. En stor sorg i seg selv. Hun ble voksen da jeg ikke var her. Så er det mannen min som blir fjernere for hver dag som går. Men likevel, disse to som er så fjerne snakker i hjertet mitt. For hvert minne så dukker disse opp. I form av kjærlighet og følelser. En tanke eller ord.
Jeg kommer ikke til å gi opp håpet om at vi engang kan bli venner og samarbeide om ungene. At vi kan få en avslutning som gjør oss begge godt. At jeg elsker han nå håper jeg at skal gå over. At det virkelig er sånn at tiden leger alle sår.
