Det var en gang noen som kalte oss for tvilingsjeler. Og når jeg tenker etter så har jeg faktisk møtt to menn jeg anser for akkurat det. Og det er jo ganske tragisk at den første døde fra meg, mens den andre har jeg mistet på samme grunnlag som den andre. Lurer på om det finnes flere av disse såkalte tvillingsjeer der ute? Ellers ser det ut for meg som at livet blir ganske så ensomt fremover. Jeg prøver å tenke på hva jeg kan engasjere meg i fremover, sånn at livet igjen blir meningsfylt. Jobben min er et alternativ. Jeg jobber med ungdom med autisme. Likevel kan jeg ikke helt se for meg at jobben skal bli den delen av livet som gir mest mening, bortsett fra ungene mine da. Hva slags plan er det fra høyere makter? Er det en straff fordi jeg har gjort mennesker rundt meg vondt med mitt misbruk? At slankingen skulle ta fokuset bort fra familien slik at jeg begynte å bruke amfetamin, gjør meg vondt. Jeg vet at jeg ikke kan få det ugjort, og jeg prøver av hele meg å gjøre gode ting for de jeg såret. Men det er kanskje ikke godt nok. Det holder i alle fall ikke. Barna har funnet tryggheten igjen, de stoler på at jeg er der og aldri vil bli borte igjen. Men eksmannen min hater meg. Og jeg forstår han. Jeg ødela alt. Vi elsket hverandre, men jeg kjørte alt i grøfta. Hvordan kan jeg forvente at han tilgir? Spesielt når jeg ikke kan tilgi meg selv. Alt dette er et stort sår inni meg. Det verker og forbitrer livet mitt. Jeg forkaster et hvert nytt forhold som kan stå på trappene. Følelsesmessig er jeg fremdeles hos familien min, den familien jeg har mistet. Så fortiden min ser ut til å ligge langt inn i fremtiden, og nåtiden ber meg om å ta et oppgjør. Så jeg prøver å prate med han, prøver å finne en forståelse. Jeg for han og han for meg. Men han stritter i mot. Han har funnet en ny og jeg antar han ser på det som et svik mot henne om han tar et oppgjør med meg. Men for meg handler det om å kunne gå videre. Selvfølgelig savner jeg han og hver ting jeg gjør sammen med ungene ønsker jeg å dele med han. Hver spesielle hendelse jeg opplever enten det er av glede eller sorg, så er det han som dukker opp i tankene mine. Men om vi begge kunne ha funnet igjen styrken vi hadde av å ha hverandre, men på det vennskapelige planet, ville ting vært mye bedre. I alle fall for ungene. Kjemien mellom oss finnes fremdeles. I små glimt viser den oss hva vi engang hadde. For meg er det en påminnelse på hva jeg gjorde den gangen, men også et tegn på at hvis vi begge gjør en innsats kan vi være en ressurs for ungene våre. Men jeg skjønner at det er vanskelig for han. I fortvilelse har han sikkert sagt mange stygge ting til familien, som knapt nok hilser på meg. Og det å kunne innrømme at jeg faktisk har skjerpet meg og kommet videre i livet er sikkert ikke greit. Vi har hatt mange fighter og jeg regner med at jeg er syndebukken uansett hva det har vært. Store deler har jeg vel også vært det. Merkelig hvordan livet egentlig har formet meg. Jeg har alltid vært ”Det sorte får”. Det er noe jeg lever med. Men nå ønsker jeg å være noe annet. Men igjen innhenter fortiden meg.. Så hva skal jeg gjøre? Jeg står litt utenfor meg selv om dagen. Så godt det hadde vært om jeg kunne starte på nytt, et annet sted hvor ingen kjente meg eller fortiden min. Men det er å flykte fra alt og det har jeg ikke tenkt til å gjøre. Så nå må jeg snu det. Jeg vil være den som har snudd livet og gjort det til noe positivt. Jeg vet bare ikke hvordan. Det å ha vært i behandling gjør at jeg analyserer livet, adferd og tar ikke alt for gitt lenger. Jeg er takknemlig for barna mine, vennene mine, jobben min og alt som følger med. Det har vært en lang vei, nesten så jeg ikke kunne se noen ende på det. Som ved første tanke allerede var dødsdømt, uoppnåelig. Men hva jeg har lært på veien er å aldri, aldri gi opp. At hvis man jobber for det, er ærlig og gjør ting som kommer fra hjertet, er det fortsatt en lang vei, men likevel ikke håpløst. Mange har møtt meg med skepsis, undrende hvor lenge dette vil vare. Og det er greit, for hvem ville ikke? Andre møter meg med fordommer, og kan jeg si noe på det? Likevel oppi alt dette har det vunnet frem en slags respekt, til og med vennskap. Ved å være den jeg er.. Den jeg har blitt ettersom livet har formet meg. Hvis folk spør, så får de et ærlig svar.

Jeg var på et foreldremøte her forleden hvor ikke så mange kjente meg. De husket den sykelig tynne jenta som var dratt i ansiktet og bar tydelig preg av et hardt liv. Den dagen møtte de en litt fyldig, sjenert dame som påtok seg ansvaret som klassekontakt. På tide at de får kjenne meg. På tide at noen i det hele tatt får kjenne meg. Jeg har tross alt levd et liv bak tusen masker. Noen ganger lurer jeg på om jeg kjenner meg selv. Livet har langt fra vært en dans på røde roser, og mitt forsvar har vært angrep. Kasteball i et system som ikke fungerte, tapet av mennesker som jeg mistet på veien. Mor, besteforeldre, kjærester og til slutt hele familien. Jeg distanserte meg fra meg selv og mine følelser. Og ved å reise i behandling som 33 åring var jeg nødt til å finne ut hvem jeg var og hva jeg ønsket. Mitt høyeste ønske var familien min. Det står fortsatt som første prioritering. Og jeg har til dels greid det. Det står igjen to mennesker for å gjøre livet komplett. Min eldste datter og eksmannen min. Eldste jenta er på vei, men hun er stor og kommer nok aldri til å bo hos meg mer. En stor sorg i seg selv. Hun ble voksen da jeg ikke var her. Så er det mannen min som blir fjernere for hver dag som går. Men likevel, disse to som er så fjerne snakker i hjertet mitt. For hvert minne så dukker disse opp. I form av kjærlighet og følelser. En tanke eller ord.

Jeg kommer ikke til å gi opp håpet om at vi engang kan bli venner og samarbeide om ungene. At vi kan få en avslutning som gjør oss begge godt. At jeg elsker han nå håper jeg at skal gå over. At det virkelig er sånn at tiden leger alle sår.

Jeg setter meg opp i sengen og titter nok en gang ut på fjellets hvite vidder. Prøver å se gleden i en ny dag. På stolen ved siden av sengen ligger morgenkåpen og jeg strekker meg etter den, med sakte bevegelser setter jeg benene i gulvet. Kjenner det trekker langs gulvet og tenker at jeg bør få tettet lafteknutene. ”Mamma” roper det fra stuen. Jeg har slengt morgenkåpen rundt meg og tøflene på bena. ”Mamma, jeg er sulten!” roper minstejenta og da jeg kommer ut i stuen kommer hun løpende og slenger seg rundt halsen min. ”Kan vi ha egg og bacon?” spør hun mens øynene hennes lyser spent mot meg. Jeg smiler og hvisker at selvfølgelig kan vi det. Dermed hopper hun ned på gulvet og løper mot søsteren sin. ”Vi skal ha egg og bacon, Lene! Vi får det!” Lene er to år eldre, snart elleve år. Hun kaster med håret. ”Jeg er ikke døv asså”. Jeg smiler litt. Barna mine. Barna hans. Våre barn som vi har hver vår uke. Vi mister de halvparten av tiden. Dager vi aldri vil få igjen. Jeg prøver med et smil og med en påtatt glad stemme. ”God morgen, jenter!” De smiler begge to og ønsker meg en god morgen tilbake. Lurer på om de merker tristheten jeg har i meg? Jeg håper ikke det.

Jeg tusler ut på kjøkkenet og setter over kaffen mens jeg finner frem det vi trenger. Deretter rekker jeg en rask dusj før vi tar fatt på frokosten. Trine sitter allerede ved bordet og skravler i ett sett. Alt fra hva som skjedde på skolen i forrige uke til tv program. Lene sitter med ansiktet i hendene og himler med øynene. De er to vidt forskjellige jenter. Trine er den som alltid ler og sprer glede og smil overalt hvor hun går, mens Lene er den som tenker og grunner på det meste. Hun er den mørke som jeg mange ganger lurer på hva tenker. Jeg smiler til henne, hun titter opp og vet at jeg skjønner at hun synes det er slitsomt. Med et blunk forteller jeg henne at vi må ha tålmodighet til å høre på lille Trine, som ikke engang har merket at vi har en felles forståelse. Da smiler Lene.

Etter frokosten gjør vi oss klar til dagens skitur. Trine smører sine egne ski for første gang med god hjelp fra Lene. Jeg stopper et øyeblikk for å beundre jentene mine. Stolt ser jeg på hvordan samarbeidet fungerer. Takknemlig for at nettopp jeg fikk være der å se hvordan hun stolt viser frem hvordan hun smører. Da hun er ferdig tilbyr hun seg å smøre Lene sine ski også. Hun takker nei for hun vil også gjerne vise at hun kan. Da de er ferdige spenner vi for skiene og i klassisk stil entrer vi viddene, solkledde og hvite. Den blå himmelen speiler seg i sneen. Det er så vakkert her ute og frihet beskriver følelsen jeg sitter igjen med. Vi følger skisporene og jentene leker at de er med i de Olympiske Leker. ”Fritt for å være Marit Bjørgen!” ”Nei, jeg vil!” Jeg hører de småkrangler og konkurrer. Tankene mine går av seg selv. Alltid i slike anledninger som har med ungene å gjøre, glede eller sorg er det han jeg ønsket hadde vært her og delt det med meg. Noen ganger blir jeg sint på meg selv. Han deler disse øyeblikkene med en annen. Jeg må slutte å gå i fortiden, det er over. Hvorfor kan jeg ikke skjønne dette? Jo, jeg skjønner, men hjertet mitt har aldri følt det sånn. Vi ble skilt på grunn av meg. Jeg greide ikke slutte med å slanke meg. Det tok helt av. Det stoppet på 41.3 kg og derfra var det en lang vei opp og tilbake til livet. Halvt død, halvt levende viste jeg at jeg fortsatt elsket han til tross for at alt som hadde rent i den elven var sølevann. Vi fikk aldri en skikkelig slutt, aldri et brudd som ble pratet om og jeg var ikke tilstede følelsesmessig. Hvordan han hadde det i bruddet har jeg aldri fått være en del av heller. Den lange veien gikk vi hver for oss og jeg tror at også han var ganske ensom i bruddet. Jeg gikk langsomt lenger og lenger inn i meg selv. Tapet var så stort at jeg viste ikke hvordan jeg skulle takle det på en sunn måte. Årene har gått og terapi for meg selv har vært en del av hverdagen. I hver ting har det vært minner og jeg har bearbeidet de sakte men sikkert. Jeg er frisk i dag fra slankehysteriet og alt som fulgte med det. Men det ødela forholdet til mannen min og det ser ut som vi aldri får en skikkelig avslutning på det. Det at han ikke ønsker prate om det kan jeg forstå. Det er vondt for han også og han har gått videre. Jeg stoppet opp i sorgprosessen og det tok mange år før jeg tok tak i det. Håpet om at ting en gang kunne ordne seg har jeg opprettholdt alt for lenge, jeg kan ikke en gang nå se for meg å aldri være sammen med han igjen. Disse tankene tar aldri slutt, tenkte jeg. Jeg samler meg før tårene kommer. Ungene har ikke merket at jeg går i mine egne tanker. De har nå gått over til skøyting og latteren til Trine høres over det hele, mens hun går for fulle mugger og hiver seg ned over et selvoppnevnt mål. ”Det er ikke mål da vet du!” hører jeg Lene skriker etter henne. Søskenkjærlighet, jeg smiler for meg selv. De kan ikke være i samme hus uten å krangle, men er èn av de borte så kjeder den andre seg. Det er vel sånn det skal være tenker jeg. Turen begynner å nærme seg slutten, vi er på vei tilbake til hytta og solveggen hvor jeg serverer kakao og appelsin. De er slitne og røde i ansiktet etter vinden som har bitt seg fast i kinnene. Da solen går ned går vi inn å lager middag hvor alle hjelper til. Da smaker det ekstra godt. Deretter setter vi oss foran tv’n og ser på Olympiske Leker. Igjen ser jeg drømmen i øynene på jentene. Kanskje de en gang skal vinne gull! Husker meg selv på den alderen. Den gangen var det Berit Aunli, Britt Pettersen og Annette Bø som gjaldt!

Drømmer, de gjelder for alle i alle aldere. De bare endrer seg. Men alltid følger det med et ønske og et håp. Om man holder på drømmen kan man èn gang nå dit, men ofte slipper man de for en annen eller man rett og slett ser slaget tapt. Noen ganger med følelsen av å ha mistet en del av seg selv. Drømmer er drømmer… Håp er stort og kan holde liv i drømmen på tross av at alt annet taler i mot. Hva gjør at man ikke slipper taket i drømmen? Er ønsket så stort og hva mister man om man slutter å tro på drømmen? Man mister håpet… Og håpet er tross alt det man har.

Tro, håp og kjærlighet. Disse tre ordene har flere betydninger for meg. Mister jeg troen så mister jeg håpet. Mister jeg håpet da mister jeg kjærligheten. Og hvem vet hva jeg mister da?

I går hadde vi en avtale, han skulle komme hit, spise og vi skulle slappe av. Jeg fikk beskjed en time før. Han kom ikke. Han reiste til en kamerat. Hver gang han drar dit, tar det dager før han er i form igjen. Når navnet hans blir nevnt føler jeg at hjertet er i ferd med å bli revet ut. Jeg vet hva han skal. Jeg vet hvordan han blir etterpå. Og jeg vet at jeg burde snu meg og gå. Si i fra at jeg ikke vil mere, be han slutte å ringe og aldri, aldri mere komme. Jeg vet alt dette. Men hvorfor greier jeg ikke å snu ryggen til?

Er det min historie? Mitt ønske om å gi han all den kjærligheten jeg trengte når jeg var ute å brukte? Håpet om at han èn dag skal se at det han holder på med gir ikke liv? Jeg aner ikke…. Men jeg føler at jeg går gjennom rusmisbruk og rusens verden på nytt, bare fra et annet ståsted.

Å leve i en slik tilstand som rusen gir er så utrolig destruktiv. Så følelseløst, kaldt og alt hva du tror er følelser er bedrag. Noen vil nok mene at jeg tar feil, men det er slik jeg ser det. Det er ting man tror betyr alt og når rusen er på avstand ser man at det var langt fra det som var betydningsfult. Jeg var utsultet på kjærlighet når jeg avsluttet min ruskarriere og har brukt mange år på å bygge opp fundamentet til å i det hele tatt kunne elske igjen.

Jeg elsker han ikke, vi er jo ikke helt der. Hver gang vi er sammen legger han i en stein til å bygge grunnmuren. Hver gang han går ut å bruker fjerner han to…

Problemet er at han sliter med det problemet jeg har jobbet med i noen år nå. Rus. Men for han er problemet så mye større enn hvordan jeg hadde det. Rusen har gjort at han har havnet i en depresjon, i tillegg til angst. En vanlig diagnose blant rusmisbrukere.

Hadde jeg vist dette når jeg traff han, hadde jeg nok bakket ut på et langt tidligere tidspunkt. Men noe fikk meg til å bli når det kom fram. Kanskje hans ærlighet rundt det.

Det hadde ikke gått så altfor mange uker før mistanken begynte å gjøre seg gjeldende, men det er vanskelig å spørre. Siden min fortid heller ikke var tatt opp.

Som regel så har jeg disse antennene som sier i fra. Noe jeg slett ikke været med en gang.

Det har jo nå gått tre måneder og han holder seg ganske bra. Jeg tar sterk avstand fra han de gangene jeg vet at han er ruset. Han kommer aldri hit da, men jeg føler det om vi prates på telefonen. Med all min erfaring og overtalelse prøver jeg å få han inn på et NA møte. Men han er sta og med den sosiale angsten han har er det vanskelig. Det går nesten ikke èn dag uten at jeg tenker at jeg burde trekke meg ut og gå en annen vei. Men jeg gjør det ikke. Han har begynt å bety noe. Til tross for at det ikke har skjedd mye mellom oss enda. Vi er på dating stadiet fortsatt.

Jeg ønsker så mye for han. Problemet er at han ønsker ikke så mye selv. Han liker ikke oppturer fordi da vet han at nedturen kommer. Maken til pessimist… Livredd for å begi seg inn i et forhold med meg, fordi jeg ikke aksepterer rus og fordi om han bruker vil jeg forsvinne. Istedet for å la seg rive med i følelsene fordi det føles godt, lar han være fordi det snart vil være vondt.

Dette er kanskje hva jeg trenger minst akkurat nå. Har brukt noen år på å bygge opp livet og komme tilbake til samfunnet. Med han blir veien mye tyngre, fordi jeg delevis må slepe han etter meg… Ser du bildet?

Likevel, mellom han og meg bygges det nå en relasjon i form av ærlighet, respekt og gryende kjærlighet. Han trenger meg og jeg trenger han. Han er den som har tid til å lytte når jeg er oppgitt, sliten og skuffet. Han lytter når jeg har høye tanker om livet, er oppspilt og lykkelig. Han er den jeg kan sitte timesvis med på telefonen om kvelden. Han er den som kommer når jeg trenger han.

Så på tre måneder så har han rukket å bli den voksenpersonen jeg er mest knyttet til.

Og han er et løst anker….

Jeg savner “mannen” min….

Men han blir aldri min igjen.

Mitt høyeste ønske er å kunne hjelpe andre som er der hvor jeg var. Men med dagens rusbehandling kan jeg skyte en hvit pil etter det. Jeg var heldig! Jeg kom i behandling et sted hvor de jobbet med totalavhold. Den eneste måten å behandle en rusmisbruker på. Men etter at alle institusjonene er lagt under sykehusene har metadon og subutex blitt en stor del av behandlingen. Effektivt for behandlingskøene, men lite respektfult i forhold til de som ønsker å leve et liv uten rusmidler. Likevel kan jeg se for meg at livet blir lettere med statsubsidiert dop. Lettere enn livet på gata.

Men hva kan jeg gjøre?

Bare noen tanker før jeg kryper under dyna mi..

Jeg får tenke grundig over det!

Så beklager at jeg ikke har fått skrevet.

Dagene går nå, akkurat som før. Sommeren er på vei inn og snart ferie tid. Noe som skal bli deilig.

Ungene er hos faren sin denne uken, utrolig trist i grunn. Liker å ha de rundt meg. Det er de som skaper liv her på gården.

Ellers står jeg ovenfor en aldri så liten utfordring om dagen.

I NA sammenheng betyr det å være rusfri, ett totalavhold, fra ALLE rusmidler. Og etter flere år som rusfri og ikke alt for mange møter i det siste, ja så kommer hverdagen mot meg i hu og hast. Jeg har skapt meg ett liv, som på de fleste måter er akkurat som ditt. Jeg har unger, hus, jobb og venner som ikke har den bakgrunnen som jeg har. Noe som betyr at de kan ta seg en øl eller ett glass vin når de måtte føle for. Så i og med at sommeren er her, blir jeg til stadighet bedt på sommerfester, grillfester, lønningspils osv. Til nå har jeg greid å takke nei. Ikke det at jeg ikke kan være med ut og ta en cola. Men det å føle at jeg er som alle andre, innebærer for meg sitte sammen med de og faktisk ta denne ølen. Jeg har absolutt ikke særlig lyst på. Jeg liker å føle meg klar og edru, og ikke minst våkne morgen etter og være i fin form. Men det er dette med å føle meg som alle andre, inkludert og ikke alltid få disse spørsmålene om hvorfor jeg ikke drikker, og “Joa, ta en øl a! Jeg spanderer!”

Det er ikke slik at jeg annonserer høyt og tydelig : NEI JEG ER RUSAVHENGIG!

Det blir som regel unnskyldninger om at jeg er sjafør, eller at jeg må tidlig hjem osv osv.

Så utfordringen min ligger i at jeg gjennom felleskapet blir rådet til å ikke drikke, da tar man ingen uoverveide avgjørelser og tar man ikke den første, så tar man heller ikke den andre. Likevel er det dette andre felleskapet som frister også…

Jeg får tenke og vurdere…

Jeg savner deg! Noen ganger føles det som om hele verden er tom uten deg. Uten deg er livet tøft, som om man seiler i motvind.

Jeg savner å lene meg tilbake i armkroken din, jeg savner tryggheten ved å vite at du var ved min side.

Jeg savner de morsomme kommentarene vi kunne gi hverandre med en smule spydighet, men som det lå så mye varme i. Fordi vi kjente hverandre, og fordi vi kunne spøke rundt våre feil og mangler.

Jeg savner følelsen av at du elsket meg. At jeg ikke er her alene og bare jeg elsker deg.

Jeg savner drømmen vi hadde, vi to som ett.

Jeg hater å se deg dele de med en annen. Jeg hater at du tar drømmene våre videre i nye forhold.

Jeg kunne ønske vi kunne fortsette å drømme, fortsette å planlegge og oppfylle de sammen.

Jeg kunne ønske at du kunne se, at jeg ikke mente det.

Jeg håper at du slipper den bitterheten du har til meg.

Jeg greide ikke stoppe. Selv om jeg så gjerne ville.

Jeg håper du en gang ser at jeg ikke er ond, jeg var bare uvitende. Jeg skjønte ikke bedre den gangen.

Hadde jeg visst den gang hva jeg vet nå…..

Jeg drømmer, jeg ønsker, jeg håper og jeg ber..

Jeg vet at jeg kan ikke dvele ved dette mer….

Men for å snakke litt om meg selv og de erfaringene jeg har gjort meg som rusmisbruker..

Jeg begynte som 14 åring, kanskje synes jeg det var litt tøft til å begynne med, eller kanskje trengte jeg nettopp å rømme fra hverdagen som på den tiden var ganske så traumatisk. Jeg hadde lært meg å skjule skuffelser, sårende ord, og følelser gjorde meg ikke sterk i mine øyne. Hvis noen, foreldre, lærere eller venner hadde forventninger til meg følte jeg meg dårlig for da måtte jeg prestere. Og for meg holdt det ikke å være bra. Jeg måtte være best. Og det sier seg selv, jeg kunne ikke alltid være det. Skuffelsen var stor ved tap. Etter hvert som jeg ble eldre, var det å skjule følelser noe av det viktigste jeg gjorde. Men de er der, hvor mye du enn ønsker de av veie. Så det å ruse meg ble en lettvint løsning. Lite ante jeg at det jeg hadde lest og hørt om på skoler om narkotika var sant. Men i førsten har det ikke så mye med stoff å gjøre. Det handler om å være der hvor du er akseptert for den du er. Og det eneste vi har felles er rusen. Det er nemlig det å bryte opp fra det stedet der du er akseptert til det å være en outsider. Det er nettopp det som får meg til å reagere på hva jeg leser i erfaringsbloggen. At som rusmisbruker er du ei kvise på samfunnets runde ræv og livet hadde vært mye bedre uten. Så lite jeg enn liker å lese dette, så kan jeg forstå. Jeg kan forstå at det har vært opprivende for de pårørende. Men uansett hvor mye selvforskyldt man kan kalle ett rusmisbruk, så er det ikke så lett for oss heller. Vi er mennesker med følelser, samvittighet(til tross for at mange ikke tror det) og lengsel. Lengsel etter å ha ett godt liv, ett A4 liv som dere. Vi ønsker oss ikke luksusferier, hytte ved sjøen, stor villa i Holmenkollåsen. Det eneste jeg ønsket meg på ett viss tidspunkt i livet var noen som var glad i meg og så meg og ønsket om å komme ut av det helvete. Ja ett sant helvete er det virkelig. Vi skuffer våre nærmeste, vi lyver og bedrar fordi vi har kommet til en avhengighet vi ikke viste var mulig før vi kjente det på kroppen.

I dag går jeg i ett anonymt felleskap hvor vi prater om disse tingene. Fordi vi vet at disse tingene kan dere, ikke-rusavhengig forstå. Men det finnes åpne møter, som dere kanskje hadde hatt nytte av å gå på. Hvis dere skal fighte vår kamp, trenger dere innsikt i hva ett liv som rusmisbruker går ut på. Nykter eller ei. Legger ut en link her hvor dere kan finne tid/sted og informasjon NA Norge. 

Jeg håper ikke at dette blir tatt ille opp, at dere føler at jeg bagateliserer deres følelser. Jeg vil bare gjøre ett forsøk på å forklare at vi er ikke onde, vi gjør ikke dette for å jævles dere. For å forklare litt om hva som må tilførvi forstår at vi har ett problem: Vi treffe bunnen med ett brak og helst bør vi omtrent ligge 10 fot under før vi greier å gjøre noe med problemet. Og for å støtte saken deres mot Bjarne Håkon Hansens ruspolitikk, så er det noe av det mest latterligste forslaget en politiker har kommet med.

Hvordan kan man kurere sykdommen rusavhengighet med rusmidler? Kurerer man en alkoholiker med blå resept på Polet? Vi har i dag Metadon eller subotex. Gjør det sin nytte? Det sies at Metadon er ett stoff som ikke er bra for kroppen, altså sterkt nedbrytende. At heroin ikke gjør så stor skade som Metadon. Den kjøper jeg. Men hvilken garanti har vi for at ikke rusmisbrukeren går til LAR og får sin daglige dose, for så å ha en avtale med dealeren på hjørnet? Ingen. Da har man mistet det eneste kontroll systemet man har i dag, urinprøvene.

Jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne ruspolitikken i Norge. Her legger vi ned den ene institusjonen etter den andre, innfører ritalin og metadon som er behandlingsmåte. Det er ikke mindre enn ett år siden Buskerud mistet sin eneste institusjon med total avhold. I dag står vi igjen med kun statlige institusjoner, behandlingsformen er rusmidler.

Mitt håp er at noen våkner opp og setter krav til rusmisbrukeren. Vil man få ett bedre liv, ja da må man kjempe for det. Og man må være avholden fra alle rusmidler. Man må ta ett skikkelig oppgjør med seg selv og med andre man har gjort vondt eller skadet på ett eller abbet tidspunkt av sin rus karriere. Så hjelp rusmisbrukeren til å oppnå et verdig liv! Hjelp oss med behandlingsplasser!

For meg, en rusfri rusavhengig, jeg har aldri hatt det bedre enn nå. Jeg har problemer på lik linje som alle andre mennesker, men jeg lever, hver dag. jeg er tilstede. Jeg er hovedpersonen i mitt eget liv! Og jeg tar en dag av gangen!

BARE FOR I DAG!